I Manchester, har Mourinho vs Guardiola II brutt ut

Til Pep Guardiola, kan det føles som de mørke kreftene installasjon på den andre siden av byen. Hans nye hjemmebane, Manchester Citys Etihad, er på den motsatte enden av utkanten av Manchester fra Old Trafford United. Men i luftlinje, er det fortsatt bare fire miles. Lukk nok til å gå, hvis du har en og en halv time å drepe.

Det føles ikke som en hel masse avstand mellom ham og noen av hans største rivaler i spillet. Det er Jose Mourinho, selvfølgelig, freidig og slip uber-manager, frisk av sin første karriere svikt i sin tredje sesong med Chelsea, hvor han gikk fra regjerende mester til paria i løpet av noen måneder. Når Mourinho hadde ansvaret for Real Madrid, og Guardiola i Barcelona, ​​kjempet de episke kamper.

Guardiola og hans paradigme-skifte tiki-taka var darlings av spillet, dytte bort grensene for muligheten på tomt lerret med en fotballbane. Men overfor heltene må stå skurker. Og det er der Mourinho var glad for å tvinge, bygge en like overveldende fast team som frivillig kastet seg i rollen som hælen, spille kynisk og fysisk - skitne når de måtte - men stort sett fast til superhelt manuset og falt bare kort.

Mourinho hadde god grunn til fiendskap. Barca var det første laget til å gjøre ham til en trener, da Louis van Gaal forfremmet ham fra etter. Men han hadde aldri fått eren hans gamle klubb når han hadde kommet som en leder i sin egen rett. Og på Barca, de fortsatt avvisende henvist til ham som "Traductor" - den oversetter, for alltid avtagende ham til hans lav-profil begynnelse. Så han sluttet seg til andre spanske juggernaut og begynte raser mot etableringen av den tiden.

Pep og Mou, som de ble forkortet til, sparred i pressen. Og noen ganger i kjødet også. Kanskje det var teater, men hva er profesjonell fotball hvis ikke teater?